Test av Apple MacBook Pro 13"

 

På toppen av maskinen er det kun pekeflate, tastatur, av og på-knapp, samt en nesten usynlig høyttaler. På høyresiden er det en CD-inngang, mens venstresiden har tilkoblingene. Det er strøm, nett, FireWire 800, Mini DisplayPort, 2 USB-porter, SD-kortplass og lyd inn/ut, samt en knapp for batteriindikator. Mer eller mindre alt som trengs.

Jeg må nok innrømme en viss skuffelse over valget av Mini DisplayPort, om ikke overrasket. Apple har for vane å gå sine egne veier, men jeg skulle gjerne sett at noe med litt bedre HDMI-støtte ble valgt i stedet. Det hadde gjort det mye enklere å koble maskinene opp mot alskens flatskjermer. At Apple ikke heller selger noen enkel overgang fra Mini DisplayPort til HDMI gjør også saken litt verre.

Jeg må også påpeke at de to USB-portene står litt for nærme hverandre. Med en relativt ordinær USB-nøkkel i den ene porten er det ikke engang plass til Apples egen iPhone-kabel uten at ting står i spenn.

 

Når det gjelder tastaturet må imidlertid Apple få skryt. Det er ekstremt behagelige taster. Riktignok er det litt annerledes enn mange andre bærbartastaturer, og det krever litt tilvenning. Denne er imidlertid minimal. Noen få timer så sitter det, og når det først sitter føles det som om kontrollen er langt bedre enn på de ovennevnte tastaturene.

Denne maskinen er ikke den første til Apple som er utstyrt med en pekeflate med multitouch og trykkegenskap. Allikevel krever det litt tilvenning. For det å trykke ned samme flate som brukes til å peke på føles litt uvant til å begynne med, men etter hvert sitter også dette. Fordelen er at du har et langt større område å bruke, noe som er en fordel når du har multitouch. Blant annet størrelse og plassering av bilder, zooming av nettsider og flere andre funksjoner kan kontrolleres enkelt med denne flaten. I Systemvalg ligger også en god demonstrasjon av de forskjellige mulighetene.

Knall batteri
En annen viktig ting med designet er at det ikke er mulig å bytte batteri selv. Det vil si at det heller ikke er mulig å ta med seg ekstra batterier for lange reiser. Da er du prisgitt levetiden på batteriet. Videre betyr det at maskinen må tas med til Apple når batteriet nærmer seg slutten av sin totale levetid, så må de bytte for deg. Utvilsomt en tungvint prosess, men Apple har gjort det slik for å få maksimalt ut av batteriet.

 

Da hjelper det selvsagt godt at batterilevetiden også er meget bra. Med veldig aktiv bruk har jeg faktisk opplevd at batteriet har fungert i nærmere fire timer. Dette er betraktelig mer enn jeg har opplevd med andre maskiner. Skrur du ned lysstyrken på skjermen øker også batterilevetiden betraktelig. Det føles faktisk som om det interne batteriet er verdt det at det ikke kan byttes.

Kompromiss med størrelse
Jeg har allerede snakket en del om størrelsen, og selv om mange vil hevde det motsatte må jeg påpeke en ting. Størrelse betyr noe. Forskjellen mellom 17-tommeren og 13-tommeren er enorm. Jeg har vært ekstremt fornøyd med 17-tommeren jeg har brukt de siste halvannet året, men det å dra med seg 13-tommeren nå er en helt annen verden. Det føles nærmest som om jeg ikke har med meg en maskin i det hele tatt. Den er knapt større enn min notatblokk. Ok da, notatblokken er i A4-format og med hard perm, men allikevel...

 

Som dere skjønner har jeg forelsket meg totalt i størrelsen. Det må imidlertid påpekes at jeg har måttet inngå opptil flere kompromisser på grunn av dette. Først og fremst har mistet mye skjermplass. Hovedgrunnen til min bruk av 17-tommeren er at det er eneste maskin med skjermoppløsning på 1920 x 1200 punkter. Dette gir et stort område å jobbe på, som for meg har vært uvurderlig. 13-tommer har på sin side en maksoppløsning på 1280 x 800 punkter. Dette ble jeg forsåvidt vant til relativt raskt. I de aller fleste programmer går det helt greit, selv om det noen ganger blir nesten umulig å jobbe på en så liten oppløsning. Jeg skulle gjerne sett at det var mulig å kjøre høyere oppløsning på de små skjermene. Skjermplass er viktig. Allikevel er jeg tydeligvis delt på dette, siden den totale størrelsen har blitt minst like viktig for meg.

Utover selve oppløsningen er 13-tommeren i MacBook Pro-familien utstyrt med den samme blanke skjermen som resten av familien. Personlig så er jeg en stor fan av denne skjermen, men jeg ser også poenget til de mange som ikke er like glad i den. For skjermen er ekstremt blank og reflekterer mye lys. I noen situasjoner kan dette være litt irriterende, men nå er maskinen så liten og portabel at det å vri maskinene noen grader som regel løser problemet. Fordelen er også at skjermbildet virker mye skarpere, og da er jeg mer enn villig til å leve med det.

 

Et annet kompromiss er lyden. Som nevnt er det en nesten usynlig høyttaler på den minste MacBook Pro-maskinen. Faktisk har jeg flere ganger prøvd å «vaske» den bort. For som alltid med disse maskinene til Apple er det magneter for smuss. Jeg har derfor ofte trodd at høyttaleren har vært smuss. Det er imidlertid ikke det største problemet, for det er lyden. Den knøttlille høyttaleren er i praksis ubrukelig. Sammenlignet med andre maskiner av samme størrelse kommer den dårlig ut. Dette kommer også fra en kar som aldri har brydd seg nevneverdig om lyd. Når det er dårlig for meg kan jeg bare forestille meg hva lydinteresserte vil si om den.