Dystert for norske artister

I forbindelse med vår artikkel om moms på musikk og urettferdige konkurransevilkår for norske digitale musikkbutikker, presenterer vi her et innlegg skrevet av Arne Hurlen i Postgirobygget. Det omhandler de utfordringene norske artister møter i et musikkmarked som har vært gjennom store og betydelige forandringer de siste 10-15 årene. Postgirobygget slo for alvor igjennom med albumet Melis i 1996, og i juni 2009 kom deres til nå siste album Øyeblikk.

Her følger Arne Hurlens innlegg i sin helhet:

Hit-orientert marked
Norske digitale musikkbutikkers mulighet til å overleve er i beste fall avhengig av konkurransedyktige betingelser sammenlignet med utlandet. Vesentlig høyere moms er derfor en pine, i verste fall en umulig regel for levedyktig drift.

For øvrig og generelt, er det vanskelig å være positiv til musikkbransjens fremtid, herunder også artister, studiokrefter og låtskrivere. Å kalle det en utfordring er en underdrivelse. Man står ovenfor reelle problemer. Jeg spår at flere og flere reduserer hyppighet og avstår fra utgivelser grunnet liten eller ikke tilstrekkelig betaling for nedlagt arbeid. Man kan stille seg spørsmålet: Forsvinner langspillformatet for massemarkedet sammen med CD-platen? Jeg spår et hit-orientert marked, enkeltlåter, ikke helheter og konsepter. Dessverre.

X Factor
En platekontrakt er ikke lenger det den var. Kostnadene presses ned til inntjeningsstyrte og fornuftige men uinteressante størrelser. Å spille inn en plate i studio med en kostnadsramme på 100 000 er i mange tilfeller ikke spesielt moro eller ønskelig. Hvem skal satse på nykommere? Og hvis unntakene inntreffer, jeg spår innspilling av en til tre låter. Tjener ingen på dette, skrinlegges karrieren før den kommer i gang. Blir langsiktig oppbygging av en artist historie? Skal vi bare sitte igjen med noen få heldige, pluss det som skapes av Grand Prix og X Factor?

Musikkmarkedet er i stor grad blitt forbrukernes marked. Digitale tjenester er gode, lett tilgjengelige og egentlig svært billige. Er betalingsvilligheten for lav? Forbruket øker, men hva hjelper det når folk betaler lite eller ingenting for kunsten? Det nevnes sjelden at artister og rettighetseiere tjener veldig mye mindre på digitalt salg enn på fysisk salg. Legg til at markedet dreies mot enkeltlåter og beløpene blir uforskammet små. Inntekter fra streaming er til å le av, i hvert fall foreløpig.

Mange vil bli nødt til å gi opp. Mange gir opp fordi de ikke gidder mer. Flere nasjonale og internasjonale artister har annonsert at de ikke finner det verdt strevet. CD-salget inneholdt muligheten til å bli rik på salg av musikk. Ingen har overlevd i lengden på bare singler siden 60 tallet.

Ikke promotion
Sammenblandingen av konsertmarkedet og markedet for salg av musikk er irriterende. Å betrakte innspilling og utgivelse av låter som promotion er en solid undervurdering av arbeidet som ligger bak. Det vil fungere kortsiktig for nykommere, men er neppe interessant for travere med mange års fartstid. Det er verdt å merke seg at konsertmarkedet fremdeles domineres av artister som etablerte seg mens CD-salget ennå regjerte. Skal man leve av musikk i Norge i dag, er man mye mer avhengig av konsertvirksomhet enn for ti år siden, men det betyr altså ikke at innspilt musikk bør være gratis. Det er to forskjellige produkter som må respekteres hver for seg, selv om de er avhengige av hverandre; Som melk og hvitost, og begge kommer fra kua.

Dele kaken på nytt
Skal musikkbransjen overleve med mangfold og egenart, må man ta knekken på det meste av ulovlig fildeling. Deretter må alle sakte og sikkert omstille seg; Konsumentene i forhold til pris, selskaper og artister i forhold til inntjening. Nye standardavtaler er neppe en dårlig ide. Jeg spår at prisene må opp og kaken fordeles annerledes. Næringskjeden for digital musikk er like lang og har like mange ledd som ved fysisk salg, i tillegg er kaken veldig mye mindre. Hvem skal bort? Finn fem feil.

Radioenes betydning og selektering, nær sagt eneste markedsføringskanal for ny musikk (jeg har ikke glemt ryktebørsen – men den er markedsstyrt), bestemmer i dag i største mulige grad hva som kan bli en hit. Det er en direkte sammenheng mellom A-listing på radio og størrelsen på digitalt salg. Det er verdt å merke seg at noen få mennesker bestemmer disse listene. For å få vesentlige inntekter ut av en sang, må man opp i store volum.

På egne vegne gir jeg litt blaffen. Det er mangfold, egenart og nykommernes muligheter som bekymrer meg. Aktører, tjenester, tilbud og etterspørsel må få utvikle seg selv. Den digitale revolusjonen kan ikke snus, men den kan styres og utnyttes med solide rammebetingelser og håndheving av respekt og lover for distribusjon av åndsverk. Her har politikerne et soleklart ansvar. Jeg har aldri sett for meg å leve av musikk hele livet og tar ett år om gangen. Dessuten er vi en av traverne. Vi etablerte oss med et rykk på nittitallet og ligger ennå i tetfeltet.
 

Arne Hurlen